Varmere somre, høyere alkoholinnhold, ”Indian summers”, mer individualisme og tilbake til økologien. Bordeaux er ikke så konservativ som man tror.  (skrevet for Norske Vinklubbers Forbund)

Bordeaux er kjent for sine fantastiske årganger som ender på 5. 2015 er intet unntak, og har igangsatt ny optimisme, og mer vågal produksjon, etter å ha latt seg styre av massiv etterspørsel fra Kina og USA de siste årene. Dessverre har disse kundegruppene vært mer interessert i sukker, fatpreg og status enn utfordringer. Ikke nå lenger. Jokeren Petit Verdot er mer i skuddet blant vinmakerne, det er også bruken av betong for å slippe til ørlite oksygen, økologi for å bevare smaksgivende næringsmangfold og eksperimentering med tanniner.

Vi har ankommet Saint-Émilion, og ved første øyekast virker det som innkjørselen til nok et vinslott, ikke en landsby. Vi ser den først fra gårdsplassen utenfor den monolittiske kirken fra 1100-tallet. Der står det en gjeng turister, som alltid, og skuer utover det koselige lille torget under oss, med de berømte bølgende vinmarkene som bakteppe.

Etter en interessant omvisning i Saint-Émilions kloster, kirke og tårn (anbefales!), titter vi inn hos vinhandlere, knivmakere og makronbakere, med navn og rykte som folk nevner med vått blikk og tung pust. Så er vi klare for første slottsbesøk. Vi starter like gjerne så nær toppen vi kan komme. Det mener jeg både bokstavelig, og kvalitetsmessig. Saint-Émilion er som nevnt en knøttliten, og egentlig halvdød, landsby på toppen av et nekropolis bestående av flere meter tykk kalkstein.  Grunnen er gjennomhullet av rundt 250 km gravkamre, som etter vinens inntog ble omgjort til vinkjellere. De holder den perfekte temperaturen stabil, og en nydelig fuktighet på 70%.

Åskammene mot syd er selvsagt de mest ettertraktede, og de mest legendariske av de mest ettertraktede vinmarkene i smørøyet heter Château Ausone og Château Cheval Blanc. De er så myteomspunnede, at man må være nesten udødelig myteomspunnet selv for å få audiens. Det er vi ikke, dessverre, så vi tar til takke med den nest beste invitasjonen, hos naboen.

Verten er ikke snauere enn at han igangsetter ”Ja vi elsker” fra sitt nyrestaurerte klokketårn med 12 klokker, ved hjelp av en app. Château Angélus er oppkalt etter den katolske bønnen ”angélus”, som runget over de nylig UNESCO-fredede vinmarkene morgen, middag og kveld i gamle dager. Den gav et helt spesielt ekko akkurat her.  Slottet oser kvalitet, eik, glass og kalkstein.

I den store lobbyen henger anegalleriet til åtte generasjoner av familien Boüard de Laforest, som har løftet sine hovedsakelig Merlot-baserte viner til Premier Classé Cru ”A”, en ære som hittil har tilfalt kun 5 av 900 vinslott.  De produserer 100 000 flasker året på sitt 1.label, og 40.000 flasker på sitt 2.label. De har holdt på siden 1782, da slottet ble bygget, men i dag er vinstokkene ”unge” med en snittalder på femti år.

Kjelleren er, som de fleste vi besøker i Bordeaux, high-class. Det er ikke spart på noe. Traineer, fra andre vinproduserende land, blir ansatt for gjensidig kunnskapsutveksling, Vi møter unge vinmakere fra både New-Zealand og Sør-Afrika.

– Våre 1.label viner lages på 50% Cabernet Sauvignon, 47% Merlot og 3% Cabernet Franc, mens vår 2. label inneholder 55% Merlot og 45% Cabernet Sauvignon, sier den vennlige guiden.

Den nye trenden er blant annet betong, som de lar Cabernet Franc modnes i, med litt innsig av oksygen for å runde av tanninene.

– Det gjør de visstnok også hos Château Petrus, avslører han og viser vei videre til ståltankene som overtar neste ledd, før de fatlagres.

– Stål bevarer friskheten, bemerker han.

Druesorteringen foregår for hånd, og kontrollen av mikroorganismene under fermenteringen er under konstant overvåking og endring på slottet.

-Vi eksperimenterer stadig. Nå har vi en 5-6 dagers kald maserasjon, før en måneds fermentering med sterk gjær for rask alkoholdannelse med mye sukker, opplyser han, og forteller at stadig varmere somre har gitt nye utfordringer til vinmakerne.

Château Angelus sine beste årganger er 2000, 2005, 2012 og 2014.  2012 er året de både rykket opp til Premier Grand Cru Classé ”A”, feiret 230 års jubileum for familiens etablering i Saint-Émilion, og foretok en omfattende utvidelse og forbedring av eiendommen. 2015 bød på en såkalt ”Indian summer”, med en lang og særdeles varm høst.

– Vi tok sjansen på en meget sen innhøsting. I begynnelsen av oktober, avslører han, og legger til at de derfor har store forventinger til akkurat den årgangen.

Besøket ender med at vi smaker i loftsrommet, der vi synker ned i skinnsofaer ved siden sebraskinn og stabler med bøker, under tjukke takbjelker. Jeg får straks assosiasjoner til ”Out of Africa”.

MARGAUX: Château Palmer

Å reise rundt i Bordeaux gir mange aha-opplevelser, både for forståelse av hva som ligger i begrepet ”terroir”, og hvor uendelig mangfoldig vinproduksjon kan være.  Ta for eksempel Château Palmer som, i motsetning til Angélus, ligger på flatmark i den maskuline, grusdominerte venstresiden. Perfekt for Cabernet Sauvignon.

Château Palmer er overtatt av en investorgruppe, som svært mange andre slott. Det oser nesten kjølig profesjonalitet over eiendommen, der det vakre slottets mange vinduskarmer er malt i en sortblå farge.

Den samme fargen som pryder etiketten, og som mange mistar for å være sort. Det er den altså ikke. Chateau Palmer er for kjennere.  De sier selv at de har renessansens utstråling og barokkens spontanitet. Her kan man arrangerer private smakinger og selskaper, med en velfylt kjeller som kan oppvise flasker tilbake til 1875. Château Palmer er ikke bare et slott, men en gruppe landsens hus, der de ansatte bor, arbeider og lever som i en lilleputtlandsby, av, for og med vindruene. Det er en viktig del av deres filosofi.

-Vi har gått helt over til biodynamisk produksjon, sier kommunikasjonssjefen Annabelle Grellier, og slår armene ut mot de dyrebare vinmarkene.

-Det er meget lunefullt og risikabelt, men verdt det, legger hun til, og forteller at de lar ugress, blomster, gressende sauer, Bordelais-kyr og insekter berike, gjødsle, beholde og naturlig sirkulere de smaksgivende mineralene og andre næringsstoffene i jordsmonnet.

Médoc betyr ”mellom to vann”,  som i Bordeaux er to elver, og gir perfekt klima, også her i nabokommunen Margaux.  Sistnevnte har utsikt til elven, og det sies å være de beste markene.

-Våre viner er ikke resultat av magi i vinmakingen, tvert imot, for alt ligger i druene og i vinmarkene. Vi respekterer druene. Hver busk er en bonsai, legger hun til, og skjuler ikke at det ligger mye arbeid, og høy risiko, i å drive på denne måten, som er utviklet ved laboratorier i Narbonne, under begrepet Méthode Cousinié.

I et smaksrom/galleri, med fotografier av Picasso i sitt atelier, smaker vi en Alter Ego 2011, som har utpreget smak av sorte bær, laget på 48% Merlot, 37% Cabernet Sauvignon og 15% Petit Verdot. Deretter skjenkes Château Palmer 2007 med 49% Merlot, 44% Cabernet Sauvignon og 7% Petit Verdot. Ulikheten er slående. Vi har dyppet nesen ned i jord med hint av trøfler og lakris.

Kjelleren er så lekker at den kunne innredes til et 5-stjerners hotell, og de holder faktisk selskaper der, på etterspørsel. En fyr går fra tønne til tønne i det gyldent opplyste kjellerrommet med en oljelampe. Han banker, smaker og gjør sitt lille rituale blant vinene som fatlagres i medium toastet østerriske og franske tønner fra 20 til 22 måneder.

MEDOC: CHÂTEAU  LAMARQUE

Franskmenn elsker jammen nordmenn, tenker jeg, når jeg ser det norske flagget vaie over ridderborgen til Chateau Lamarque. Jeg kommer 1000 år etter mine forfedre, som raidet det samme slottet flere ganger, under sine mange forsøk på invadering av Médoc. Det får jeg vite av dagens slottsherre og vinmaker, Pierre-Gilles Gromand-Brunet d’Evry

Han har buskete øyebryn, solid tweed og følges av en gammel St. Bernhardshund, der vi tusler bort til kjelleren. En liten kjeller, med jordgulv, gamle tønner, som skjuler betongtanker, og en slags låvedør ut til baksiden. Produksjonslinjen er åpen, og lett å følge.

Å komme til Lamarque fra Palmer og Angélus, er som å besøke gamlefar på småbruket, etter å ha vært hos hans rike sønner i moderne millionvillaer med h.h..v utsikt,  strandtomt og alle tekniske finesser.  Det ble utvilsomt det mest minneverdige besøket. Ikke bare fordi vi var tilbake til røttene, der alt foregår på mer eller mindre gammeldags, enkelt vis, men fordi vi smakte turens desidert beste vin!

Selv smakingen ble en historisk og kulturell begivenhet.

– Det er min kone som er den beste vinmakeren på slottet, ler Pierre, og lar Marie-Hélène Gromand d’Evry veilede oss gjennom årgangene.

De første flaskene ble åpnet i produksjonslokalene, som minnet om en gammel stall.  Andre runde foregikk rundt et tønnebord i slottets vinkjeller, i det runde rommet under ett av tårnene. Den tredje runden ble servert i det dekadente våpenrommet, med tunge fløyelsgardiner i dyprødt. Og, de siste flaskene (etter champagne i salongen), på det rause spisebordet fylt med adelsmerket Limoges-porselen, til en solid oppvisning i enkel, men meget smakfull fransk kokkekunst. Der gav vi en 1983-årgang æren av å være turens beste vin!

PS: Turen ble arrangert av Atout France og Grands Chais de France