Stoppet spiseforstyrrelser med geitetestikler

IMG_4429
I Hellas lærte jeg å nyte mat med alle sanser.

Av Espen Kvalheim og Einar Ravndal i Nard AS,  Publisert i Magma, et magasin for Econa (Siviløkonomenes alumni)

Elizabeth S. Lingjærde har en spesielt rikholdig CV, som inkluderer alt fra bistandsarbeid i Afrika til næringslivsjournalist, finans­korrespondent, møbelimportør og salgssjef. I dag er hun journalist, forfatter, skribent, matblogger og reiseleder. Sistnevnte på elvecruise med fransk mat- og vinkultur som ekspertise.

Matinteressen kom da hun tok deler av BI-studiet i Hellas på begynnelsen av 1980-tallet. Der ble hun også gift, og skilt, men ikke før svigermoren rakk å gi henne en grundig innføring i det greske kjøkkenet. Det kjennetegnes av få, men gode råvarer, og at man bruker og spiser hele dyret.

– Jeg fikk servert alt fra sauehjerner, kuhoder og geitetestikler til fisk, tomater, poteter og «vanlige» kjøttstykker, forteller Lingjærde, som fikk et nytt syn på mat gjennom møtet med det greske kjøkkenet.

– I ungdomsårene slet jeg med spiseforstyrrelser og holdt på med mange surrete dietter. I Hellas lærte jeg å spise for gledens skyld, forteller Lingjærde.

Da oppholdet der var over, lagde hun seg en liste over det hun kalte magisk mat, med blant annet yoghurt, olivenolje, hvitløk og tomat.

figur

Mathobbyen har ikke gjort Elizabeth S. Lingjærde spesielt rik, men den har gitt henne et rikt liv, et godt forhold til egen kropp og veldig god helse. Foto: Privat

Fra magisk mat til supermat

Etter hvert som matinteressen vokste, ble det artikler om mat, bøker om mat og matbloggen Gullimunn.com om «sunn, fargerik og smakfull matkultur». Noen i Kagge Forlag leste en artikkel hun skrev i KK om supermat i 2005, og spurte Lingjærde om hun kunne skrive en bok om temaet. I 2006 ble Supermat utgitt.

– Jeg er fortsatt veldig glad i middelhavskosten, som ennå er ansett som gullstandarden for god helse, sier Lingjærde.

Etter hvert har hobbyen blitt en levevei, ettersom det blir stadig mer smalhans å leve som frilansjournalist.

– Hvordan ser det pekuniære regnskapet ut?

– Jeg er ikke blitt veldig rik på matinteressen, men jeg har fått et rikt liv. I dag har jeg et veldig godt forhold til min egen kropp, og har veldig god helse, svarer Lingjærde og forteller at hun er i ferd med å pakke sekken for å gå Birkebeinerrennet – med mål om å klare merket for andre gang.

Billig supermat til Birken

Matdelen av Birken-oppladningen er både ordinær og rimelig, uten dyr spesialkost, energibarer, gel og sportsdrikker. I stedet er det rødbeter (mye nitritt som øker O2-opptaket), havregrøt (langsomme karbohydrater), melk (protein), banan, grovbrød, kaffe, saft og syltetøy. Underveis anbefaler hun dadler fremfor energibarer. Etter løpet kan hun bekrefte at det virket.

– Det gikk så det suste på Birken. Jeg tok merket med rundt en halvtimes margin, og fikk premie i tillegg. Alt klaffet, selv om kroppen ble mørbanket og helt nedkjørt. Nå er jeg hekta og har bevist at trenings- og kostholdsopplegget mitt funker som rakker’n, sier Lingjærde, som forteller hele historien på sin andre blogg: AktivOver50.no

Lingjærde forteller at hun spiser variert og vanlig mat. Hun understreker at hun også spiser hele dyret når det først er slaktet: av respekt for dyret, og på grunn av økonomi og for egen sunnhet.

– Lever, marg og bein, som vanligvis ikke blir menneskeføde i Norge, er noe av det råeste du kan servere kroppen din. Jeg har kontakt med noen jegere og bønder som selger meg hele dyr.

Fra markedsorientering til produktorientering

Selv om Lingjærde ikke arbeider som økonom i dag, lever hun økonomisk.

– Jeg tenker økonomi hele tiden. Jeg har investert litt i eiendom og handler litt aksjer. De tuller, de som sier at man ikke blir lykkelig av å ha penger. Man må ha et visst økonomisk fundament, mener Lingjærde, som også ga ut boken Rik – personlig økonomi for et godt liv i 2015.

– Sparer man bitte små drypp hver dag, blir det veldig mye penger til slutt, fortsetter hun, som har etterutdannet seg som kostholdsveileder på Norges idrettshøgskole og for tiden utdanner seg til personlig trener ved Akademiet for personlig trening.

– Og hva er ditt beste restauranttips?

– Besøk de små, lokale spisestedene som er drevet av entusiaster. Det gir god lokaløkonomi og bidrar til at turiststeder beholder sitt særpreg, svarer Lingjærde og trekker frem egne skiopplevelser i Sveits.

– Når vi støtter den lokale bonden med et 20-talls kyr på høyfjellsbeite, bidrar vi samtidig til å holde kulturlandskapet ved like, noe som gir fantastisk frikjøring. Man spiser ikke burger og cola i Lofoten.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *