Det er ikke lett å kåre en vinner i klassen ‘verden beste matland’, men jeg faller stadig tilbake til Italia som favoritt.  Det passer mitt temperament, min personlighet og min litt røffe kjøkkenstil. Jeg er dårlig til å dandere små kunstverk, så franske delikatesser overlater jeg skjelvende til andre. Men, jeg hiver meg mer enn gjerne inn i et italiensk kjøkken, med Pavarotti rungende i bakgrunnen mens jeg fråtser i et vell av friske grønnsaker og havferske sardiner, kalvekjøtt og glinsende oljer i en sky av pastamel – i lukten av hvitløk på et storloftet kjøkken med kobberkjeler hengende ned fra tunge bjelker. Spisebordet er av massiv eik og står på en skyggefull terasse med utsikt til pinje og sypresskledde åsrygger…Mamma Mia!! Så tusler mama ut og inn kommer en kjekk fyr og han rekker meg et glass Amarone…

Roma, Milano, Bergamo, Genoa, Venezia, Emilia Romagna distriktet, Gardasjøen. Jeg har såvidt begynt å smake på Italia. Jeg har Carluccio, min yndlingskokk, som veiviser. Bøkene og TV programmene hans. Carluccio lager enkel mat med få ingredienser, men kun det aller beste fra hvert distrikt. Passione! Culture!

Italia er stolte av sine lokale spesialiteter, som mange er varemerkebeskyttet. Jeg har vært så heldig å få være på pressetur i Strada dei Vini e dei Sapori, som på godt norsk betyr Mat- og Vinveien. De har skjønt det der borte, at man kan reise med nesen og ganen, bare noen skilter skikkelig, og det har de gjort. Vi var en gjeng matjournalister som ble tauet rundt i fire dager, fra ost til pølse, skinke, olivenoljer, risotto, parmeggiano, osteria, pasta, til trøffel (ja den var hvit og fersk og STOR !) I den lille landsbyen Brisighilla ble vi fortalt at de laget den aller beste salamien og oljen, og borgermesteren så ut som Majestix i Asterix og Obelix, og sistnevnte var slakter og selvsagt bestis med borgermesteren,  som kunne fortelle at Brisighilla har så fantastisk mat fordi de er den landsbyen som har sendt flest kardinaler til Roma. Italiensk logikk…I Reggio Emilia traff vi en engelsk symfoniker som spilte harpe etter en syvretters middag, hvor alle retter inkluderte ekte balsamico og jeg lengter tilbake, nesten hver dag, hver gang jeg blir sulten.

Her er bare noen små glimt, fra Roma, Milano og Bergamo. Jeg ser jeg må tilbake for å ta flere foto mmmmm.