Det er sol, sommer og rosévin! Jeg har vært på pressetur i Frankrike, i området Var. Det er nabokommunen til de mest utbygde områdene ved Rivieraen. Var ligger derimot stille, grønn og full av kultur, historie og vinmarker rett vest for Nice. Du har sikkert hørt om pilgrimsveien til Santiago de Compostela, men visste du at den går helt fra Roma via Provence? I Provence slynger veien seg som sti og landsbyveier mellom røde klipper, i fredede eikeskoger, forbi vinmarker, gjennom søvnige landsbyer og nær noen av Frankrikes mest interessante minnesmerker i form av klostre, katedraler, basilikaere og huler.

På veien får du historier og legender mens du bygger opp appetitt til den berømte lange lunsjen og den sene middagen. Nå er jeg ihuga fan av Peter Mayle, som har gjort det til sitt levebrød å leve Det Gode Liv her nede, og skrive om det. Det har gått så bra, at horder av spesielt briter har flokket ned til Provence, og spesielt Luberon. De kommer for å oppleve den samme magien under platantrærne på den franske landsbygda. Bli beruset av vin, saus, ost, kjøtt og desserter fra ferme, franske kvinners kjøkkener. Der kobberkjelene gnistrer i het sol, hønene kakler og valmuene nikker under sølvskimrende oliventrær ved siden av vinåkrenes bølgende tepper over kalksteinsklipper.

L’Art de Vivre! Her er en liten smakebit på hva som venter deg, tre timer unna med fly…

PÅ STRANDEN I SAINT RAPHAEL

Etter en fjelltur i Esterel-massivet vendte vi tilbake til havet og den koselige byen Saint Raphael. (Her har mange nordmenn ferieleiligheter). Litt Art Deco, litt falmet glamour, casino, sand og koselig shopping.

Det er ikke alltid så lett å vite hvordan man finner frem til de gode spisestedene i land der det kryr av turister med ditto tilbud. Jeg har nylig skrevet en artikkel i KK om akkurat det, og gir gode tips. Rivieraen er intet unntak. Hvor er den gode maten?

En god regel er å gå til de gamle, ærverdige stedene. De som er besøkt året rundt, men ofte glemmes i høysesongen når de mer glossy, nye stedene markedsfører seg høylytt. Hotel Excelsior er et slikt sted. Midt i smørøyet, på bystranden, med litt falmet gammel sjarme. Her er det masse atmosfære og ikke minst yrkesstolthet på kjøkkenet. Se bare på menyen:

En tur til Frankrike er ren lykke for en matglad sjel. En kresen norsk fiskespiser kan trygt bestille sjømat her i gården, og det ble jo både østers, blåskjell & Dorado på meg og mitt følge.

Fisken ble servert med blåskjell, kamskjell og flate squashstrimler.  Og igjen måtte jeg smake på forbuden frukt: Gåselever. Her ble den attpåtil servert med speket gåsekjøtt. Til dessert ble det blant annet valgt ananascarpaccio i sitruslikør.

Du kjenner kanskje igjen rettene fra menyen over? Det smakte helt fantastisk. Vi lot kelneren velge vinen, og han gav oss en hvitvin basert på den lokale Rolle-druen. Fruktig, frisk og perfekt til sjømaten.

Selvsagt var vi innom et vinslott. Provence er kjent for rosevin. Men der er det så mye å fortelle at jeg poster en egen artikkel om vinen.

LANGS NATIONAL 7

Hver sommer dro de som hadde råd til det fra Paris til Rivieraen. De fulgte veien National 7, som ble så populær og myteomspunnet at det til og med finnes en sang om den. Langs denne veien stoppet svært mange på et vertshus med noen få rom, svømmebasseng og et familiedrevet herlig kjøkken i Flassans-sur-Issole. Idag heter stedet Domaine du Lac. Picasso var stamgjest, og det var mange i hans ‘entourage’ også. Stedet er fortsatt i den samme familiens eie, men nå drevet av sønnsønnen til gamle fru Babb.

Utenfor står potter på potter med pelargonia. Så blomstrende vakkert at de har vunnet pris for beste blomsterdekorerte vertshus. Inni er det akkurat så tilfeldig, franskt, personlig og tradisjonelt som du ønsker at det skal være. Kobberkjeler som henger på tjærebeisede bjelker over peisen, og kunst fra lokale kunstnere på veggen. Runde bord, flislagte gulv, krokete gamle trær som vokser opp av terrassen, og en bortgjemt adresse slik at bare de innvidde finner frem.

Nå er ikke lenger National 7 mye brukt. A8 og de andre store motorveiene har tatt over, akkurat som ellers i Europa. Men maten og standarden holder fortsatt mål.

PÅ SLETTEN UNDER FJELLKJEDEN SAINTE BAUME

Myten om Maria Magdalena fikk fornyet interesse etter suksessen til Da Vinci koden. Nye pilgrimer (de som jakter på religionshistoriens mange mysterier), får mye spenning på tur mellom landsbyen Sainte Maximin la Sainte Baume og hulen hennes i fjellkjeden Sainte Baume. Se opp for vandrere med hodet i skyene 😉 Etter å ha gått gjennom den magiske og fredede urskogen med eget mikroklima, anbefales en tur til topps. Deretter ned igjen (hele turen er neppe mer enn tre km) og klar for en bedre lunsj. For oss som er mer opptatt av å fylle magen enn sjelen. For meg går det ut på ett 😉

Da passer det helt ypperlig å stoppe i det lille tettstedet Plan D’Aups Sainte Baume og teste en av Frankrikes mange kroer/vertshus som inngår i organisasjonen Logis de France. De klassifiseres etter antall kaminer (peiser), og denne har 3 av dem. Toppen altså. Her får du garantert tradisjonsrik mat med gode, lokale råvarer og ditto viner. Igjen er du omringet av lokal folklore, som duker, servietter og krimskrams i ekte Provencestil. Strutsefjær, diplomer, sukkerdekorasjoner og dukker i skjønn forening.

Vertshuset heter Hotel Lou Pebre D’Ai og menyen er typisk for Provence. Ujålete retter med lokale råvarer i gode sauser. Det brukes mye grønnsaker og urter i sesong.

Her er det salat med fersk blekksprut og stjerneanis, blåskjellgryte med spinat ( i nydelig karrisaus), fjærkreterrine, kalvekjøttpicatta med kjørvel og biff med pasta i rødvinsaus.

Til dessert var både creme brulée og sjokoladekake med nougat og jordbær fortreffelig. Bak oss stod en ostefat med fete fristelser som veltet seg fløyelsmykt utover et fat, men da var vi for mette! Derimot en god grunn til å komme tilbake for mere.

MEKTIG MAT I KLOSTER

Vi endte vår tur i landsbyen Sainte Maximin de Sainte Baume, der Maria Magdalena ifølge legenden skal være begravet. Vi så krypten med hodeskallen og Noli Me Tangere, og bodde faktisk vegg i vegg til den praktfulle basilikaen (jeg skriver på en reiseblogg, så fler detaljer kommer der!)

Hotellet Convent Royal er et omgjort dominikanerkloster. Fantastisk å sitte under høye, buede takhvelvinger og spise mektig mat. For ikke å snakke om den pussige følelsen å surre rundt på jakt etter baren, mens det lyder karaoke fra festen i det gamle sakristiet.

Kokken laget en egen meny for oss, og må ha svingt sauseskjeen til lyden av Bach 🙂

Ja, jeg gikk opp et par kilo…tross mye pilgrimsvandring. Det var det verdt! Nå er det fasting både 2 og 3 dager i uken for å komme i form til bikini, og greske matgleder!

Og kjære venner, her er min siste frokost etter en ukes matorgie. Spartansk som en dominikanernonne:

Reis, SPIS, NYT!