Matporno- og kjærlighet

IMG_7164

(Dette er en kronikk jeg skrev en tid tilbake for magasinet NORD)

Jeg har akkurat lest en anmeldelse av boken om stjernerestauranten El Bulli, som av verdens ledende matkritikere er kåret til verdens beste restaurant. Det fikk meg til å tenke; Hva er egentlig ekte kjærlighet til mat?

El Bulli mottar årlig to millioner bordbestillinger. De har bare plass til 50 gjester hver kveld og holder åpent kun halve året. Jeg har ikke besøkt El Bulli, men jeg har besøkt andre stjernerestauranter rundt om i verden. Stivpyntet og spent har jeg sittet andektig foran flunkende krystall, og blitt servert spiselige kunstverk som gir hobbykokker prestasjonsangst.

Rundt om er det skuffede matelskere som ikke har muligheten til slike utskeielser, og som sikkert tror de går glipp av det ypperste av matkunst – og glede. El Bullis gastrofysiske surrealistiske mateksperimenter blir av den euforiske anmelderen kalt matporno. Det er kanskje det dette er? En teknisk oppvisning av nytelsens råvarer, fratatt kjærligheten.

2015-12-25 at 12-51-02
Kjøkkenet mitt i julestemning

I friskt driv, joggende over fuktig skogbunn, vandrer tankene videre til mine første gastronomiske minner. Smugspising av farmors tørkede epleskiver som fylte en lysegrønn kjøkkenskuff på et kjøkken som luktet kardemomme, nellik, tørket ingefær og kanel. Ingredienser i hennes krydderkake, bakt etter en middelalderoppskrift fra Magerøya i Rogaland. Videre til tjukke skiver med mammas blingser, påsmurt raust med godt smør og fårepølse. Det var den gang fårepølsa besto av mest fårekjøtt. Vi gomlet på skivene mellom slurker med varm sjokolade toppet med pisket kremfløte. Ingen steder i hele verden finnes det bedre kremfløte enn i Norge! Blåfrosne fingre som langsomt tinte mens vi nøt maten ved kjøkkenbordet, der utsikten var inn i det dypblå vintermørket. Stearinlysene blafret i snølyktene vi hadde skjerpet appetitten ved å bygge. Matgleden nådde høyder jeg aldri glemmer.

Appetittvekkende aktivitet er halve måltidet.

2013-02-22 at 15-58-16
En rast i Jotunheimen, med kakao og Gjendekjeks.

Som en tur i norske fjell, der vi puster inn verdens herligste luft og følger lukten av geiter blande seg med duften av knitrende fjellbjørk på bål.

Slik er det på vei til Prestholtseter på Hardangervidda, der de yster geitost på gamlemåten. Utlendinger må gjerne kalle smaken for ‘interesting’, men for oss som knytter mat til mer enn smak, er geitosten kvintessensen av matkjærlighet. Hvis noen byr på lefse rett fra takken i samme slengen, blir opplevelsene som utfolder seg i ganen, krydret med lyden av geiter og  klingende dialekter, så voldsom at gourmetrestaurantenes menyer blir som stusselige hybelmåltider i forhold.

IMG_5912

I sommer dukket sønnene mine opp til overflaten med en bøtte østers. De hadde snorklet på to meters sandbunn i Oslofjorden. Jeg har aldri likt disse levende geléklumpene, men hva gjør man ikke for sine barn. Vi fortærte østersene der og da, på svaberget i sommersol. Finhakket sjalottløk og rødvinseddik ble rørt sammen i en gammel plastskål. Minutter etter at de var trukket opp, forsvant de små eddiklakebesvimte østersene ned i ganen på meg. NÅ vet jeg hva østers er.

Luksuriøs sjømat ligger aldeles gratis og tilgjengelig rett utenfor hovedstaden. Sjømat i verdenstoppen. Torsk, laks, ørret, sei, krabber og hummere har stirret skrekkslagne på meg, minutter etter at de mistet kontakt med tang- og tareskogen, til fordel for en kjele med kokende sjøvann. Jeg kan kjenne amoniakklukten av en todagers, overopphetet Sydenreke på flere meters avstand. Og dette burde enhver vest- og nordlending nikke samtykkende til. Når råvarene er så ferske at de nesten spreller i munnen på deg, er regelen om ‘less is more’, gulloppskriften.

fisk
Ytre Oslofjord, full av fantastisk sjømat, og bær.

En annen sommerdag ved Oslofjorden fikk vi besøk av noen koreanere. Vi hadde kjøpt ferske reker, noe som kan måle seg med belugakaviar blant folk som ikke har samme råvaretilgang som oss. Våre venner hoppet iland med så store smil at vi trodde ansiktene skulle revne. De la seg ned på alle fire og krøp rundt brygga som ivrige valper. Etter en stund dukket de opp med hendene fulle av strandsnegler. (Japanere ville plukket med seg tang som tilbehør.) Vi lever i et overflødighetshorn. Det vrimler av gull rundt oss. Vi ser det ikke en gang, så blendet av rikdom er vi.

2013-09-16 at 13-53-42_Fotor_Collage
Norske skogsbær blir verdens beste syltetøy, på sveler og vafler laget på verdens beste smør og fløte, blant annet.

Regnet alle klager over, er i seg selv gull. Verdens mest ettertraktede ressurs og største mangelvare, ferskt, rent kildevann. Vi dusjer og spyler dassen med vann som kan måle seg med det ypperste på dyre, snobbete flasker. Isbiter fra norske breer er visstnok toppen av cocktail-luksus.

2013-08-28 at 06-14-38
Fra kjøkkensiden til Gullimunn, med utsikt over marka.

For meg er naturen min kirke, og dens overflod min religion. Følgende er mitt sakrament: En skive grovbrød med geitost, en saftig appelsin og varm sjokolade etter beinhard flying i oppoverbakker på nysnø. Her i løypa har jeg funnet min stjernerestaurant. Kan ikke noen sette fem Michelin-stjerner på hele Norgeskartet? El Bulli, move over.

Ekte matglede starter i barndommen!
Ekte matglede starter i barndommen!
Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *