Chez Bruno ligger bortgjemt i en eventyrlig og overgrodd hage, like utenfor den superidylliske landsbyen Lorgues, 1,5 timer fra Nice flyplass. Restauranten har én stjerne i Michelin, og er kåret til Frankrikes tredje beste. Menyen består av trøfler fra aperitif til dessert!
Det går rykter om at det er Dronning Sonjas favorittrestaurant, og det forundrer meg ikke om det er sant. Mitt inntrykk av den flotte dronningen vår, er at hun er både livsnyter, meget kvalitetsbevisst og frankofil, så da faller alt på plass i det du kommer kjørende opp den staselige alléen til Bruno, forbi en inngang som får klumpete trøfler til å fremstå som elegant samtidskunst.
Trøfler er ved første øyekast både stygge og stinkende, vil noen si. Nesten som en liten lort. For oss som er viderekomne matvrak, er trøfler på høyde med eksklusive parfymer, årgangsviner og vage minner fra eldgamle herskapshus. Duften og smaken av trøfler hører sammen med duften av gammelt lær, skinn, sopp, jord, kjeller og edel mugg. Men, trøfler har noe ekstra som ikke kan beskrives eller defineres, kun oppleves. De ser kanskje ikke vakre ut, men det kommer an på din tolkning av skjønnhet.
Med andre ord er trøfler et must for alle som vil inn i hjertet av fransk gastronomi. Om jeg hadde vært i Italia i helgen, hadde jeg nå snakket om italiensk gastronomi, for de sitter på den hvite trøffelen, mest kjent fra Alba i Piemonte. Hos Bruno er de ydmyke for at den italienske hvite trøffelen er den beste i verden, og den får du i oktober!
Nå kom jeg til å huske et av de beste måltidene jeg i mitt liv har hatt. I et gammelt kloster omgjort til hotellet Al Veccio Convento, i et dalsøkk på grensen mellom Emilia Romagna og Toscana i byen Portico de Romagna.. Kokken hadde akkurat funnet en diger hvit trøffel, som han skar i tynne rause skiver over risottoene våre. Vi satt som disipler på den ene siden av et hesteskoformet langbord, og svelget herligheten ned med en rødvin kalt Magnificat, oppkalt etter en rasehest litt lenger sydøst. Mama mia!
Men altså Bruno. Restauranten befinner seg i hans barndomshjem, som er verdt turen alene. Nå har hans to sønner overtatt driften, og på denne flotte videoen møter du både senior og junior:
Da vi var der i helgen valgte vi den minste menyen, anbefalt av en stamgjest som er norske Mette Olsen. Fastlege i Larvik, med hus til leie i nærheten, og en liten bigeskjeft som vinimportør sammen med mannen sin. Her finner du nettsiden deres. Provenceviner.
– Vi kjenner hver eneste vingård vi importerer fra personlig, sier Mette.
Menyen:
Mette valgte å la alle rettene følges av denne rosévinen:
Etter måltidet kom Benjamin Bruno til bordet vårt i den eventyrlige chambre separé i orangeriet. Han fortalte at de bruker 30 kilo trøfler om dagen, og at de skifter meny daglig.
Slike opplevelser er verdt turen alene!