Vi bor i verdens beste matfat! Her fra den forblåste øya i havgapet leser jeg verdensnyheter på smartphonen, og bilder av tørkerammede åkre i USA, hetebølger i Mellom-Europa, strømstans i India og krig i Syria gjør at jeg priser meg lykkelig over mine kvadratmeter lykke i regn, vind, sval sol og modne epler på trærne utenfor. Havet er fullt av mat, og garnene brukes flittig hvert år.

– At du gidder, sier folk.

– At de ikke gidder, tenker jeg, der jeg står i solvind som tørker tangen raskt i garnflokene.Hver floke er en fryd å løsne opp, og gir samme tilfredsstillelse som Su Doku, Sjakk, Rubiks Kube og årsregnskap når de går opp. Hver krabbe en herlig utfordring å løsne, som livets egne hindre. Jeg tenker så klart, fint og fritt der jeg står på brygga. Det er som om garnet binder meg til menneskets urhistorie, og vår mening og plass her på jorden. Å fiske er noe av det mest grunnleggende menneskelige som finnes. Fiske til eget behov, vel og merke, ikke overfiske.

Mine tenåringsbarn er med meg, og de tar oppgaven seriøst. De har sett dokumentarfilmene Sharkwater,  Havets Sølv og  Hugh’s Fish Fight, som burde vært pensum på alle skoler. Vi setter garn i solnedgangen. Som den mediegenerasjonen de er, fotografer de med telelinser og GoPro kameraer, redigerer og observerer. De er vokst opp i naturen, her ved havet og hjemme i marka. De ser formasjoner på himmelen, lys og måkenes vingespenn og flukt, og lar seg begeistre og inspirere. De dorger makrell og dykker etter østers og blåskjell. De kan finne never og sette opp bål, seile, padle og håndtere båter, like lett som de spiller dataspill. De sløyer, fileterer og kokkelerer sjømat, og smaker på alt med åpent sinn og veltrent gane. For de er vokst opp med en mor som skyr fast-food, Cola og chips som pesten. Det synes på helse, sinn og kropp, og er verdt all innsatsen.

Igår skrev jeg på Facebook at ferie er slitsomt for mødre… Ja jeg blir av og til sliten av å gå i bresjen og lære dem opp i den grad at sofaen nærmest står ubrukt. Sliten av å kokkelere fra bunnen av uansett, året rundt. Men resultatet er verdt alt. Min mann er med selvsagt, og dette er vår livsfilosofi: Jo mer innsats, jo større belønning. Samme prinsipp gjelder for alle som etablerer bedrifter, bygger hus, lager mat, kunst,  idrettsprestasjoner eller vin. Kunsten er å glede seg underveis, og tillate seg å bli utpumpa og sliten. For lykken er nær, og varig, rett etterpå.  Da blir livet en fest!

Her er bilder fra gårsdagens meny, basert på mye selvfangst:

Frokostmakrell